Med kveldens urpremiere på A Protest for One under TekstLab-festivalen Glokale Stemmer på «Unge Munch på Gamle Munch» formidler koreograf og danser Ornilia Ubisse opplevelsen av undertrykkelse i sin egen historie og overfor minoriteter til alle tider og steder.
Arbeidet med soloforestillingen A Protest for One startet etter det brutale drapet på George Floyd våren 2020, og er utviklet som en del av hennes kunstneriske prosjekt under TekstLabs talentprogram Inkubator. Nylig ble den første forestillingen som hun skapte som Inkubator-kunstner, Rua 57, nominert til Scenekunstbrukets Gulljervpris 2022 i kategorien «Årets nykommer.»
Hverdagsrasisme
Kulturrådet har støttet den ferdige produksjonen av A Protest for One, som først ble presentert som en arbeidsvisning med tittelen Chaos in the Box under TekstLab-festivalen Glokale Stemmer på Sentralen i fjor.
– I den første fasen av prosjektet handlet det om den trangheten og handlingslammelsen jeg opplevde under pandemien, samtidig som jeg satt her i Norge i behagelige klær med en kopp te og så et menneske bli drept på en helt grusom måte på TV. Jeg begynte å tenke på familien til George Floyd, og det dukket opp voldelige bilder og scener med avstraffelse som jeg selv har opplevd i min historie. Vold går i arv. Etter kolonitiden med portugiserne i Mosambik fortsatte vi å straffe hverandre på den samme måten. Jeg husker hvordan politiet banket folk på gaten og at vi måtte sitte bakerst i bussen da vi besøkte familie i Sør-Afrika under apartheid. I drapet på George Floyd så jeg brødrene til mamma, naboen til mormor, pappa som har kjempet i flere kriger – så mye ødeleggelser og vold som konsekvens av kolonitiden. Undertrykkelse av svarte mennesker bare fortsetter i andre forkledninger. På sosiale medier ble det en trend å være imot rasisme etter drapet på George Floyd, men på bussen, på gata, på boligmarkedet, møter man rasisme overalt også i Norge, sier dansekunstneren.
Bevegelsesmessige transformasjoner
Gjennom arbeidet i TekstLab har Ornilia Ubisse videreutviklet sitt eget danseriske språk, som hun først fordypet seg i med nå prisnominerte Rua 57, en serie bevegelsesmessige transformasjoner i fortellingen om minner fra hennes egen oppvekst i Mosambik.
–Før TekstLab Inkubator, var mitt kunstneriske arbeid mer basert på å produsere bevegelse som en utvendig form og struktur. Men med de nye, skapende prosessene jeg ble kjent med gjennom TekstLab, fikk jeg gradvis flere verktøy til å la materialet komme til meg istedenfor å falle inn i innarbeidede vaner, og jeg lærte å koble til og oversette det sanselige til mitt eget personlige bevegelsesspråk. Jeg vil skape et fellesskap med publikum som gjør at de får en følelsesmessig opplevelse, uansett om det også kanskje kan være litt ubehagelig til tider. Jeg er mer opptatt av hva publikum føler etter en forestilling, enn hva de har sett.
Samfunnets hånd
A Protest for One handler heller ikke om representasjon, men utfolder seg som bevegelsesmønstre som etablerer seg og transformerer seg i rommet. Blant annet arbeider Ubisse med sentrale deler relatert til hodemanipulasjon, og følelsen av kontinuerlig vandring, hvor man aldri egentlig kommer hjem. Sang på hennes mormors språk, changana, rammer inn forestillingen.
– Jeg har hørt mange ganger gjennom livet at jeg må kjenne min plass. «Know your place.» Med bare en setning blir man blir redusert til ingenting, det gjør meg rasende. Hvis jeg skulle finne den bevegelsen som representerer den følelsen ville det være at en som er sterkere enn deg tar tak i hodet ditt. En samfunnets hånd som gjør at man må tilpasse seg et system som mener at du ikke er bra nok. Dansen formidler tankene mine, mens protesten ligger kanskje sterkest i sangen. Sang har alltid vært en stor del av min kultur. Gjennom strømbrudd, klesvask og det som betyr mest i livet. Ingen av kvinnene som synger i en begravelse treffer den riktige tonen, men de synger fra hjertet. Det er den ærligheten jeg er ute etter. Jeg er ferdig med å bli manipulert, og forestillingen beveger seg mot at jeg reiser meg på egne ben, og gjør krav på min plass.
Personlig protest
Ornilia Ubisse vil gjerne ta forestillingen med på turne i Norge og føler et stort ansvar for formidlingen av sitt materiale.
– Materialet er basert på mine egne erfaringer, men det handler også om alle de andre som opplever undertrykkelse som svarte både i dag, og lenge før meg. Det er en stor og veldig viktig historie å formidle på vegne av så mange. Min egen fortelling er et sårbart materiale, men det er mer skummelt å skulle uttrykke meg for andres del. Men det går ikke en dag hvor jeg ikke ser nyheter eller at folk deler opplevelser på sosiale medier som beskriver hvor tøft minoriteter har det. Det er ikke fordi folk er slemme, men fordi de ikke vet bedre. Vi trenger disse samtalene, men hvordan man snakker om det? Som kunstner en det et privilegium at jeg kan prøve og formidle dette med bevegelse, uten å måtte si noe, og fremdeles kommunisere om noe veldig sårbart. Jeg leter etter en tilnærming som får folk til å være mer nysgjerrige. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil lage politisk kunst. Jeg har opplevd at det ikke er for meg, men for de som er hvite i huden og har lest alle bøkene og bruker store ord på et akademisk språk. For noen er det politikk, for meg er det mitt liv. Men nå har jeg ikke noe valg. Det må jo bli veldig politisk, sier Ornilia Ubisse.
Intervju av Torunn Liven
Under «Unge Munch på Gamle Munch» deltar Ornilia Ubisse også i TekstLabs kollektive performance-verk Collective Rites og arbeider som teaching artist med barn og unge.
Produksjon er støttet av Kulturrådet og Talent-programmet TekstLab Inkubator
