–TekstLab Inkubator har vært en viktig reise innover for meg. Å ta mine egne følelser på alvor og det å uttrykke meg gjennom tekst, har hatt stor betydning som grobunn for min kunstneriske utvikling, forteller musikeren Christina Olaussen (23), som i fjor høst ble med i TekstLabs talentprogram.
Med en engels stemme og dristige, drømmeaktige arrangementer for fiolin og Mac, tok hun publikum med storm under minikonserten hun presenterte på Gamle Munch i slutten av november. Den improviserende fremføringen, hvor en av låtene var ferdig kun få timer før konserten startet, var for Olaussen et stort skritt fra tilværelsen som klassisk skolert stortalent på fiolin.
–TekstLab representerer en veldig annerledes verden enn den jeg kommer fra som fiolinist. Gjennom en utforskende kunstnerisk tilnærming, blir du bedre kjent med deg selv og grensene dine, selv om det også krever mye mental styrke. Ettersom jeg som musiker er vant til å gjemme meg bak perfeksjonisme, kan det også oppleves som ganske skummelt å ta dette bort. Men det er jo også det som får meg til å vokse som utøver, mener Olaussen.
Unik mulighet
Hun var bare fem år da hun oppdaget en fiolin i en musikkbutikk i Indonesia, og en stor drøm om å spille fiolin på scenen ble født. Siden har hun deltatt i talentutviklingsprogrammene ved Norges Musikkhøgskole og Barratt Due, men i dag studerer Inkubator-kunstneren musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Olaussen kom tilfeldigvis over en invitasjon til en Scratch-kveld med TekstLab, og deltok også på TekstLab Unge Stemmer på Tøyen før hun i fjor høst ble med i Inkubator-programmet. Her har hun allerede hatt tre utforskende prøveromsperioder, i samarbeid med sine TekstLab-veiledere, Tracee Lewis Meyn og Oddrun Lilja Jonsdottir.
Hvordan opplever du at du har utviklet deg som utøver gjennom TekstLab Inkubator?
– Jeg har møtt mange flotte mennesker og mentorer, og blir tatt på alvor på en helt annen måte enn hva jeg var vant til. Jeg har fått en unik mulighet til å utvikle meg kunstnerisk, mye mer enn jeg først trodde, og det er jeg veldig takknemlig for. Som musiker kommer jeg jo fra mye klassisk perfeksjonisme, hvor det handler om hvorvidt du gjør ting riktig eller feil. I TekstLab derimot, åpner det seg en helt ny dør hvor det er meg som kunstner og mitt uttrykk som er i fokus. Jeg liker veldig godt den friheten, samtidig som det er veldig nytt for meg med en såpass åpen struktur.
Åpenhet og nostalgi
Hva har det bidratt til for deg å bli utfordret til å utforske ditt eget uttrykk slik man blir som ung kunstner i TekstLab?
– Jeg har jo alltid jobbet med musikk, men ikke så mye med det å skrive tekst. TekstLab har gitt meg mange innganger til skrivingen som jeg henter inspirasjon fra. Jeg har prøvd å skrive tekster tidligere, men da skrev jeg for at de skulle passe til melodien. Nå forsøker jeg å begynne med ordene og heller la teksten forme melodien. Da har plutselig ordene mening på en helt annen måte, og desto mer jeg leker med det, desto bedre blir det. Jeg merker at jeg også har begynt å lese mer dikt og det har utviklet seg veldig gjennom at jeg jobber med TekstLab. Jeg skriver blant annet om emosjonelle utfordringer, sosiale ting fra livet og oppveksten. Det å være ærlig og mer åpen om ting som er personlig gjennom hva jeg skriver om i tekstene mine, oppleves også helbredende for meg som person. Desto eldre man blir, desto mer går vi igjennom i livet, og mange av oss har en tendens til å presse vanskeligheter ned på en måte som blir en usunn vane. Jeg har møtt mange fantastiske folk i livet og oppdager stadig at det vi gjerne holder for oss selv faktisk er noe som mennesker vi synes er helt fantastiske også sliter med. Det å kunne være åpen om et indre liv og samtidig skape musikk av det er jo helt fantastisk. Gjennom TekstLab har jeg også blitt introdusert til improvisasjon, og det var veldig nytt for meg, men veldig spennende, som jeg brukte litt av i fremførelsen på TekstLab Festivalen på Gamle Munch.
Hvordan vil du beskrive uttrykket ditt som du utforsker i Inkubator?
– Jeg har en egen dragning mot nostalgi og «escapism», og drømmer meg gjerne bort, og i musikken har jeg lyst til å lage en verden som også andre kan drømme seg bort i. Dette gjenspeiler seg både i tekstene jeg skriver og i lydbildet. Jeg er glad i et nostalgisk lydbilde som høres litt gammeldags ut, og jeg liker å strø elementer av eldre musikk inn i sangene mine. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har alltid vært en stor fan av det. Innenfor den klassiske musikken er det romantiske repertoaret også min favoritt. Jeg elsker for eksempel Sibelius’ fiolinkonsert, og det vakre, finske vinterlandskapet musikken fremkaller. Jeg liker det underfundige, sånn har jeg alltid vært, og da jeg var yngre leste jeg masse fantasy. Romantikk er ikke bare noe som begrenser seg til et kjærlighetsforhold, men en måte å drømme seg bort i verden på.
En annen fiolin
Har du noen konkrete mål du jobber mot fremover som Inkubator-kunstner og artist?
– Jeg er veldig glad i å produsere og øverst på ønskelisten min nå er nok det å gi ut en EP, forhåpentligvis om et halvt års tid. Jeg ble interessert i produksjon da jeg hørte Billie Eilish for første gang for mange år siden, og har fordypning både i musikkproduksjon og låtskriving på studiet i musikkvitenskap. Gjennom musikkproduksjon kan du lage et helt eget lydbilde og har ingen begrensninger når det gjelder hvor mye du kan tweeke på det, mens fiolinen har bare ett lag. Det er også fint, men det er fascinerende å kunne lage flere lag.
Du la fiolinen på hylla en stund, men nå er den tilbake?
– Ja, i det siste har jeg begynt å ta fiolinen opp igjen, på oppfordring fra min veileder i TekstLab. Jeg ble veldig lei av det konkurransepregede ved musikken da jeg gikk på videregående. Jeg spilte fordi jeg likte det, men etter hvert ble det veldig store forventninger fra de voksne rundt oss, og jeg opplevde det som ubehagelig. Når man pusher noen frem, pusher man samtidig andre bakover, og det gjorde at jeg ikke syntes det var så hyggelig lenger. Jeg la derfor fiolinen til side, men i det siste har jeg prøvd å se bortifra det og har begynt å like fiolinen igjen, på dens egne premisser. Jeg har spilt fiolin så lenge at det jo er en del av hvem jeg er. Nå gir det jording og en behagelig gjenkjennelse. Så det er takket være TekstLab at fiolinen er tilbake, forteller Inkubator-kunstner Christina Olaussen.
I høst er Christina aktuell med konserten Start of an Ending under Tekstlabs festival, Glokale Stemmer på Sentralen og produksjonen Collective Rites. Hun bidrar også i prosjektet Satyāgraha Redux under Ultima 2024.