Jeg gir hjertet mitt for å krysse Nilen – en samtale med Inkubator-kunstner Frid Ding

Tekstlab Inkubator Frid Ding, Foto: TekstLab

Intervju av Torunn Liven 

– Det er et stort privilegium å få være Inkubator-deltaker og jobbe med å utvikle meg som kunstner i TekstLab hvor man blir møtt på en veldig generøs måte – med kunnskap og omsorg, forslag og muligheter, sier Frid Ding (21), som startet i TekstLab Unge Stemmer allerede som 16-åring.

På Gamle Munch viste de nylig solo-prosjektet Brunt Hus om minner og tilhørighet både i Øst-Afrika og Norge, fortalt i et personlig uttrykk som forener bevegelse og tekst.

Den ikke-hierarkiske metoden som ligger til grunn for arbeidet i TekstLab har vært en unik inngang til å lære om meg selv og til å uttrykke meg som kunstner. I TekstLab er ingen forslag «feil» og det er ingen som gir deg beskjed om hva du må gjøre for å være akseptert. Det en stor gave å få utvikle seg som kunstner innenfor et slik unikt miljø. Gjennom TekstLab har jeg også fått veldig mange venner og opplevd så mye fantastisk kunst og kontakt med hva som skjer innenfor kunstlivet i Norge. Det har gitt meg en sterk følelse av tilhørighet i kunsten som noe jeg kan drive med. Det har også hjulpet meg mye i annet kreativt arbeid, som for eksempel da jeg nylig studerte film ved Danvik folkehøgskole. På bakgrunn av min erfaring fra TekstLab, var jeg mye mer rusta til å kunne jobbe kreativt og medskapende. Jeg har fått så mange kreative verktøy og en type åpenhet overfor andre som gjør at jeg ikke er redd for å stupe inn i nye ting, forteller Frid Ding.

Det som binder sammen

Frid Ding gikk på danselinja på Ski videregående skole da de først ble kjent med TekstLab og startet i TekstLab Unge Stemmer – et åpent laboratorium og møteplass hvor ungdom eksperimenterer i samspill med hverandre og andre kunstnere. I fjor sommer ble Ding tatt opp i talentprogrammet Inkubator, hvor utvalgte unge kunstnere utvikler sine kunstnerskap, nettverk og kompetanse til å bli særegne stemmer og aktører i det frie kunstfeltet. Med Maritea Dæhlin og Shanti Brahmachari som kunstneriske veiledere, utvikler dansekunstneren det dokumentariske solo-prosjektet Brunt Hus, en reise i bevegelse og tekst gjennom barndomsminner, opplevelser og følelser av tilhørighet. I en tidligere fase av prosjektet, utforsket Ding tilknytningen til sin norske mors familie, men i høst har materialet beveget seg over i farens og egne aner i Sør-Sudan, med elven Nilen og vann som sentralt element.

–Jeg ønsket å jobbe med historien min på pappa sin side i videreutviklingen av Brunt Hus i høst, men i motsetning til min mors del av familien hadde jeg ikke like mange konkrete minner om gjenstander og hus på samme måte. Som barn hadde jeg derimot alltid en spesiell stolthet knyttet til at Nilen renner gjennom Juba, der pappa kommer ifra. Han snakket ofte om at han som barn svømte i Nilen med brødrene og vennene sine, og da jeg var 8 år gammel dro vi til Sør-Sudan i onkelen min sitt bryllup, og spiste og feiret på en flåte som lå i selve elven. Det gjorde veldig stort inntrykk på meg. I Sudan representerer Nilen en horisont som betyr mye for folk, og det er noe med hvordan elver alltid reiser og binder sammen land og folk. Det gikk opp for meg hvor viktig denne horisonten er for meg og mitt liv da jeg gikk tur ved Akerselva for ikke veldig lenge siden. Det har med identitet å gjøre, og det som knytter meg til pappa og hans del av familien.

Bevegelsesmaterialet til Brunt Hus kommer fra en genuin fortellerglede gjennom dansen som personlig språk. Hvordan arbeider du med utviklingen av ditt eget uttrykk som dansekunstner?

–Jeg jobber mye med improvisasjon og bevegelsesspråket utvikler seg som en slags score som jeg følger vagt, men som forandrer seg hver gang jeg gjør visningen. Vann som element utgjør i seg selv en inspirasjon; og hvordan elven Nilen renner nordover og forener hele Øst-Afrika. Nilen som symbolsk monument i Sudan og i min familie, har også vært viktig. I utviklingen av bevegelsesmaterialet har jeg også forholdt meg til dans fra Sør-Sudan, og jeg har gått inn i familien min sine bevegelser. Pappa er danser som type, selv om han ikke er det av yrke, og det har vært veldig spennende å jobbe med hvordan han beveger seg. Det er en skattekiste for meg og jeg har på en måte kanalisert hans bevegelsesspråk inn i mitt eget arbeid.

Forholdet mellom teksten og bevegelsesmaterialet er en sentral del av uttrykket ditt. Hvordan foregår samspillet mellom disse to modalitetene når du arbeider?

–For meg er det viktig at bevegelse og tekst ikke er to separate komponenter, og at begge uttrykkene har like mye kraft og fortelling i seg, og hører nøye sammen. I arbeidet med Brunt Hus begynte jeg med det å fremkalle tekst først. Jeg skriver masse og har i prosessen skrevet mange tekster i flere trinn om mange ting som jeg tenker på, men som ikke nødvendigvis er relatert til det jeg holder på med akkurat nå. Det å skrive er for meg en måte som gjør det lettere å finne frem til det i kroppen som føles viktig og aktuelt å uttrykke gjennom dansen. Lenge hadde jeg derimot et komplisert forhold til det å skrive. Jeg var selv klar over det, men PP-tjenesten på skolen var ikke enig i at jeg var dyslektisk, og jeg fikk ikke så mye hjelp før jeg begynte på videregående. Allikevel har jeg alltid vært glad i å finne på fortellinger og små historier, og skapte dem for meg selv i hodet. Men da jeg etter hvert fikk bekreftet at jeg hadde dysleksi, ble jeg veldig opptatt av om det jeg skrev var helt riktig eller ikke. I TekstLab har jeg fått masse hjelp til å komme over den terskelen. Mye av måten jeg har lært å skrive og bruke tekst på er fra arbeidet i TekstLab og i TekstLab Unge Stemmer.

Hvordan opplever du det å vise forestillingen til publikum underveis i prosessen, som en en del av måten man utvikler et kunstnerisk arbeid på i TekstLab?

–Først var jeg overrasket over at folk ville se ting som ikke var ferdig, men så innså jeg hvordan arbeidet utvikler seg og blir bedre hvis man tør å åpne opp og slippe andre inn i prosessen. Mange er jo redde for å vise kunsten sin hvis de ikke føler at det er helt ferdig, men det gir alltid en ny pust i det jeg holder på med som er veldig befriende.

I Brunt Hus bruker du minner og elementer fra eget liv som kunstnerisk materiale. Hvordan føles det å jobbe med et såpass personlig, dokumentarisk utgangspunkt?

–Jeg liker veldig godt å arbeide dokumentarisk og for meg er det alltid lettere å identifisere meg med andres kunstneriske uttrykk som handler om det personlige. Det som føles rått og menneskelig har på en måte større relevans for andre. Som publikum synes jeg det er mer interessant og gøy å se på rett og slett. Det blir fort mer tomt og uvesentlig hvis uttrykket er for reint og strigla.

Tilhørighet både i Øst-Afrika og Norge er et viktig tema for visningen og din kunstneriske utforskning i Inkubator. Hvilken betydning har det å være norsk- kenyansk for deg som menneske og kunstner?

–Da jeg vokste opp tidlig på 2000-tallet, så man knapt svarte mennesker på TV i Norge, og jeg følte at jeg var veldig lite representert i media og i det jeg så rundt meg. Jeg fikk stadig spørsmål om hvor jeg «egentlig» kom fra og hvordan jeg kunne være så «flink» til å snakke norsk. Det var mye ignoranse og folk trodde alltid at søsknene mine og jeg var adoptert. Jeg var liksom stuck i et slags mellomrom, hvor jeg verken var regnet som helt norsk eller helt afrikansk, som de med begge foreldrene fra Afrika. Men så flyttet vi til Kenya da jeg var ti år gammel og jeg gikk på skole i Nairobi i tre år. Først hadde jeg ikke lyst til å dra fra Norge, men etter det første året likte jeg meg veldig godt – det å besøke stedene der pappa hadde vokst opp, onkelen min og bestemor, og jeg fikk en mye større tilhørighet til den siden av familien. Det var også veldig viktig å oppleve å bo et sted hvor jeg ikke var minoritet i forhold til hudfarge. Ingen kunne si at håret mitt var rart og stort eller at jeg var brun i huden. Jeg ble veldig glad i å se afrikansk ut, og kjente at det var noe kjempefint som ga meg glede. Jeg kunne jo allerede alt om Norge og følte meg veldig norsk, men i løpet av tiden i Kenya ble den afrikanske delen av meg noe jeg føler meg mer sikker på og forankra i. Da vi kom tilbake møtte jeg på rasisme igjen, på en ny måte, som gjorde skikkelig vondt. På ungdomsskolen var det mye språkbruk og vitser som ikke var morsomme, og ingen av lærerne på skolen synes at det var noe de trengte å gjøre noe med dessverre. Men jeg var blitt forankra i det afrikanske med en helt annen stolthet, og var blitt veldig opptatt av svart kultur og historie og black liberation.

Det er også veldig fint med TekstLab; at det er plass for absolutt alle her når det gjelder farge, kjønn og språk. Derfor møter man også så sykt mange forskjellige og interessante mennesker, historier, bakgrunner og uttrykk. Det bidro garantert til at jeg følte meg så hjemme da jeg først startet i TekstLab Unge Stemmer som 16-åring. Her er det ingen kategorier som lukker og låser folk, og en åpenhet og en aksept for at samfunnet er veldig mangfoldig, noe som er en veldig viktig verdi i seg selv. Det fyller et rom som er helt unikt, og jeg synes TekstLab gjør en så viktig jobb med å gjøre det mulig for alle å uttrykke seg, særlig i deler av Oslo hvor mange ikke har råd til å betale for Kulturskolen og andre kulturtilbud som koster penger.

Som Inkubator-kunstner, får du også utvikle deg som teaching artist og du har jobbet med workshops for barn og unge innenfor TekstLab-metodens ikke-hierarkiske pedagogiske tilnærming. Hvordan opplever du det å jobbe med barn og unge i TekstLab?

–Det har vært veldig spennende og kjempegøy å lære mer om hvordan jeg kan hjelpe unge med å jobbe skapende og ikke være en voksen autoritet utenifra som isteden trykker noe i dem ned. Jeg har alltid syntes at det har vært helt rått og veldig givende å jobbe med unge mennesker, og skulle ønske at jeg selv hadde kunnet oppleve TekstLab da jeg var barn. Jeg tror vi har en slags curse der i familien min; både moren min, mormor og farmoren min er lærere, så jeg har nok også drukket litt av den kilden. Det er nydelig å være med på å skape et rom hvor barn og unge føler at de kan dele og bli hørt og lage sine egne ting. De er store små mennesker som virkelig lager så fine og genuine uttrykk.

Tekstlab Inkubator Frid Ding, Foto: TekstLab

Å være en del av TekstLab har gjort meg trygg på min egen kreative kraft, identitet og selvtillit som skapende utøver, sier Frid Ding.

Frid Ding (21)

Startet i TekstLab Unge Stemmer i 2019

Inkubator-kunstner siden sommeren 2022

Viste i november videreføringen av solo-prosjektet Brunt Hus ved TekstLab på Gamle Munch

Har vist eget arbeid i prosess ved TekstLabs festivaler og arrangementer som Ung i kunst, Glokale stemmer og Scratch-kvelder ved bl.a. Interkulturelt Museum, Sentralen, Gamle Munch, online og i offentlige rom i Gamle Oslo

Frid har også medvirket i flere av TekstLabs produksjoner og i lokalsamfunnsprogrammet Collective Rites, samt som teaching artist i TekstLabs program for barn og ungdom på Tøyen, Grønland og Holmlia.